It’s a beautiful day!

I natt drømte jeg at jeg skulle ut og reise. Jeg kjøpte meg flybilletter, og var klar for å reise jorda rundt, med Rio som første stopp. Nå gikk ting ikke helt etter planen, og det var lettere kaos på flyplassen, og jeg våkna før jeg fikk dratt avsted.

Så i dag har jeg mimra fra da jeg faktisk reiste jorda rundt ved å se på filmen fra da jeg hoppa i fallskjerm over Fiji og Stillehavet.

På vei ut av flyet

To og et halvt år etter kjenner jeg fremdeles at hjertet banker litt ekstra når jeg tenker tilbake på åssen det føltes å henge utafor flyet rett før vi kasta oss ut i det.

Med U2 og Beautiful Day i bakgrunnen etter at fallskjermen er løst ut, innser jeg at akkurat i det øyeblikket levde jeg livet. Aldri har jeg overlatt livet mitt i en annen manns hender i så stor grad som da Atila stupte ut av det flyet med meg fastspent foran seg.

Følelsen av å sveve over Stillehavet

Så får vi se om det kreves nok et fallskjermhopp før det skjer igjen….

Rastløs

Det er nå to uker sia ferien var over, og det er ca to uker sia rastløsheten tok seg opp til nye høyder. Fremdeles kjenner jeg rastløsheten og frustrasjonen på kroppen. Hvorfor klarer jeg ikke å finne roen et sted?
6 byer/steder og 10 forskellige bopæler på åtte år hjelper ikke akkurat på…

Helt siden jeg flytta hjemmefra som attenåring har jeg alltid jobba mot et mål, og alltid visst at jeg skulle videre, enten det gjaldt studier, jobb, eller bosted. Nesten alltid har jeg visst hva neste steg ville bli, selv om ikke alt har vært like nøye planlagt.
Nå aner jeg ingenting om hva som er neste steg. Jeg har noen halvveise planer og ideer, men har jeg guts nok til å gjøre no med det?

Time vill sjåvv…

Fyll opp madrassen!

Det trues med streik i banksektoren f.o.m. midnatt, og det er vel bare et snautt år sia sist vi fikk beskjed om å passe på å ta ut nok kontanter. Denne gang er det nok ikke bare minibankene og butikkene er utsatt. For i tillegg til stans av all pengetransport stenges også alt av bankterminaler og nettbanker.
Spenstig.

Kjenner allikevel at jeg ikke er så ekstremt bekymra trass i at omfanget av streiken er veldig stort. En slik steik i banksektoren vil ikke ramme bare enkelte deler av befolkningen, men hele samfunnet, rubbel og bit, vil kjenne dette på kroppen. Med slike konsekvenser lukter det tvungen lønnsnemd av lang vei.

Jeg har riktignok tatt ut noen ekstra kronasjer for de første dagene, men er rimelig sikker på at det hele er over innen lønnsutbetaling om tre dager
Hvis ikke får en tære på reservene, skal nok ikke sulte. At ikke alle regninger vil bli betalt i denne perioden bekymrer meg ikke det spor. Det kan da umulig finnes noen bedre grunn enn at alt av betalingssystemer er nede om inkassokravene skulle tikke inn. Men igjen, kreditorene har jo heller ikke tilgang til nettbanken, så de kan da vel heller ikke vite om du har betalt eller ikke.

Nei, ta heller en chill pill og en øl, og lat som om du levde for kun tiår tilbake da det verken fantes betalingskort eller nettbank. Skulle nøden blir stor er det vel bare å ty til den gode gamle byttehandelen?

God streik!

Miljøskada?

Det er mange måter å ta med seg jobben hjem på. Noen sitter opp til øra i papirarbeid, og andre får ikke sove fordi de har så mye å tenke på.
Jeg går på autopilot når jeg ringer til folk. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ringer folk og sier “Hei, det er Ellen Sofie fra Kiwi som ringer”. Som oftest tar jeg meg i det sånn ca halvveis, og ender opp med å bare slutte å snakke. Så folk ender opp med måtte be meg om å gjenta hvem det er

Det vanskeligste etter endt arbeidsdag er å slutte å hilse på folk. Når du ikke lenger går i grønt, kan du ikke regne med at folk veit du egentlig jobber der.
Det er jo uansett ikke den verste uvanen å ha da. Folk har ikke til vane for å blir fornærma over at noen hilser på de, så det er vel ikke akkurat noe jeg kommer til bruke mye krefter på å avvenne meg med
Jeg har møtt ei dame som ikke satte pris på at vi hilste. Hu ville sende oss på avvenningskurs hele gjengen.
Kan jo hende det egentlig var hu som trengte avvenning av noe…

“Hold høyre!”

Hvis du sykler så fort at du ikke klarer å svinge unna når noen står helt stille på kanten av gangveien – ja, da får du heller sykle på veien. Og så får vi se da, åssen det går når du ikke klarer å svinge unna der…

Bambi – skrekkfilm for barn

Jeg har funnet ut at det er mange av Walt Disneys må-se-klassikere jeg ikke har sett. Så i dag var det Bambi som sto for turen.
Det er jo en veldig trivelig film, med mye musikk, vennskap og moral. Da den ble lagd på førtitallet var det nok en fin og oppdragende film for de små.

Det er vanskelig å ikke syns denne skapningen er riktig så skjønn, og det er nok derfor han fremdeles er en av de mest kjente fra Walt Disney. “Bambi på isen” er et uttrykk som har fått godt fotfeste i det norske språket, etter den velkjente scenen med Bambi og Thumper (Trampe) på isen.

Første halvdel av filmen er bare velstand, og det er så sukkersøtt som bare Walt Disney kan få det.
Når det bikker siste halvdel, derimot, blir stemningen snudd opp-ned.
Mora til Bambi blir skutt og drept, jegere skyter vilt rundt i skogen etter alt som rører seg, bikkjer jager Faline (Bambis kjæreste), og skogen brenner ned. Hadde jeg vært liten på førtitallet og sett denne filmen hadde jeg seriøst blitt redd. Dette er uansett en del av filmen det snakkes minimalt om, og jeg ble litt overraska over at det skulle være så dramatisk.
Den ender riktignok godt til slutt, og alle levde lykkelig i alle sine dager. Skummel var’n, læll

Ligger an til at Pinocchio blir neste film ut. Noen som vil være med og se?

Storebror ser deg

Morgenbladet tar opp den evige Facebook-problematikken om personvernet. Artikkelforfatter Bisgaard treffer vel spikeren ganske godt på hodet når han påpeker ironien over den store Facebook-aksjonen mot datalagringsarkivet mtp det crappy personvernet som er hos Facebook.
Selv har jeg ennå ikke orket å bekymre meg veldig mye verken over nærmest manglende personvern hos Facebook eller no datalagringsdirektiv. Fremdeles lever jeg i en naiv verden hvor jeg ikke trur ting skjer meg. Kan ikke skjønne at noen skulle ha interesse for å misbruke min informasjon.
Allikevel er jeg forsikret mot ID-tyveri, og Facebook-profilen min er ikke veldig åpen for de jeg ikke allerede er venn med. Jeg har ikke engang med etternavnet mitt, for at folk ikke skal finne meg så lett.
Så får heller Facebook spre mine preferanser og interesser til bedrifter som vil nå nettopp meg med sine annonser, men no sniking på min profil fra verken tilfedlig bekjente eller evt framtidige arbeidsgivere utgår.
Å være konsekvent er vel ikke min sterkeste side.

Samtidig advares det mot apper og tjenester som Places, Gowalla og Foursquare – tjenester hvor du kan sjekke inn så alle får vite hvor du befinner deg. Enkelte forsikringsselskaper sier at de vurderer å redusere forsikringsutbetalingen etter feks innbrudd om huseieren har annonsert at vedkommende er bortreist. I verste fall vil de se på det som grovt uaktsomt, og du kan sitte igjen med 0 kr. Foreløpig er ikke dette reelt, da det må bevises at det er en klar sammenheng mellom “annonseringen” og innbruddet. Det argumenteres at det ikke er no stor forskjell i å annonsere dine ferieplaner på sånne tjenester enn å si det litt for høyt på bussen. Vi får nå se hvor lenge de mener det.
Sjøl syns jeg nå sånne nye ting er litt artig, og bruker Places innimellom. Jeg har det jo litt i bakhodet det med å annonsere at leiligheta står tom. Igjen så tenker jeg vel at det ikke akkurat kommer til å skje meg, og at det umulig kan være interessant å stjele noe fra meg.
En dag backfires all min naivitet, og jeg kommer sikkert til å bli paranoid og se meg en ekstra gang over skulderen om noen følger etter meg.

Samme hva – storebror ser deg.

Når det ringer i telefonen…..

…. hvem kan det være?

To ganger har jeg opplevd følgende situasjon i telefonen, sist senest i dag:

Jeg: Hei, det er Ellen Sofie Bjørkli som ringer.

Andre enden: Ja, det sier meg ingen ting.

Nå opplever jeg veldig mange ganger at jeg hilser på folk som ikke hilser tilbake, men her ble jeg lettere satt ut. Som regel når vilt fremmede mennesker ringer deg vet du ikke umiddelbart grunnen. Hva med å bare si et lite hei tilbake, og la personen få mulighet til å fortelle hvorfor hun ringer da.

En ting er om jeg hadde ringt midt i middagsluren til en privatperson, og som derfor blir lettere irritert, men når du representerer et firma som selger ting til mennesker – ja, da bør du klare å føre en telefonsamtale litt bedre.

“Bare” en drøm

I natt hadde jeg nok en fortyrrende drøm.
Jeg drømte at jeg ble forsøkt voldtatt av den ekleste mannen jeg vet om på to bein. Heldigvis var han i like dårlig fysisk forfatning i drømmen som i virkeligheten, så det ble med forsøket.
Men læll, disturbing… Brrr….

Preikestolen

Jepp! Det ble strålende fint vær og så godt som vindstille, og det ble tur til Preikestolen!
Ut på tur aldri sur!

Ei ferjetur må til for å komme fram til Preikestolen

Tormod var guiden, og viste vei opp fjellsia. Med upåklagelig vær var det bare å labbe i vei. I den lengste klatreetappen gikk ryggen på en smell. Spør du meg åssen jeg fikk det til, så spør jeg deg. “Shake it off”, sa jeg og klatra videre.
Etter litt seiling på snø og is, og lettere hasardiøse klatreepisoder kom vi endelig fram på toppen.

Det var laaangt ned!

Tøffa!

Tormod titter ned

Turen ned igjen gikk greiere. For dere som kjenner til min iboende angst for ukontrollerte bevegelser, retning bakover, på glatte overflater, var det litt mer stas å skli framover enn bakover
Vel nede ble det en velfortjent is i vårsola